×

Håp for Myalgisk Encefalopati (ME)

This article, “Hope for Chronic Fatigue Syndrome,” originally appeared in Slate.  Norwegian translation provided by Hilde Christensen as part of #MEAction translators.

Debatten rundt denne mystiske sykdommen er i rask endring.

Av Julie Rehmeyer

Jennifer Brea, som selv har alvorlig ME, lager dokumentaren Canary in a Coal Mine om denne sykdommen.

Courtesy of Canary in a Coal Mine

En gruppe forskere publiserte nylig sin siste studie på Myalgisk Encefalopati (ME). Forskerne hevdet at psykoterapi og en gradvis økt treningsmengde var effektive og varige behandlingsmetoder som kunne lede til at pasientene ble friske. Studien, som inneholdt data fra langtidsstudier, var en oppdatering av den største vitenskapelige studien i sykdommens historie.

Dette kunne høres ut som gode nyheter, men jeg kjente godt til disse forskernes tidligere arbeid, og det arbeidet hadde bare bidratt til å skape større vanskeligheter for ME-pasienter som meg. I 2011 så jeg overskrifter spre seg over hele verden da forskningsgruppen, finansiert av den britiske regjeringen, publiserte de første resultatene sine i The Lancet. Samtidig var jeg desperat syk og sengeliggende, og måtte leste nyhetene på telefonen min fordi jeg var for svak til å sitte oppreist og bruke datamaskinen.

Både jeg og mange andre mennesker med kunnskap om ME kunne simpelthen ikke tro hva vi leste. Psykoterapi hadde hjulpet meg med å holde hodet over vannet mens kroppen min falt sammen, men terapien bidro aldri til å gjøre meg mindre syk. Samtidig er jo også hovedsymptomet ved denne sykdommen at anstrengelse/aktivitet kan føre til at pasienter blir mye, mye sykere. Gjennom bitter erfaring hadde jeg lært at den eneste måten jeg trygt kunne drive med trening på, var ved å stoppe så snart tanken “Jeg føler meg litt trett” fòr gjennom hodet mitt. Det at jeg hadde klart å gå i 5 minutter i går, var ingen garanti for at jeg ville være i stand til å gå 6 minutter i dag, og dersom jeg misforsto kroppens signaler og overdrev ville jeg ende opp delvis lammet etterpå.

Men ifølge teorien som er grunnlaget for denne psykiatriske forskningen er problemet mitt at jeg er ute av form, redd for å trene, og overopptatt av mine egne symptomer. Veien til å bli helt frisk var å legge vekk idéen om at jeg har en fysisk sykdom, samt gradvis øke treningen, uansett hvor syk jeg måtte føle meg.

Pasientene oppdaget raskt alvorlige forskningsmessige problemer med artikkelen som var blitt publisert i 2011 i The Lancet. På tross av feilene ble denne studien, som blir kalt PACE-studien (PACE-trial), brukt som grunnlag for anbefalinger fra innflytelsesrike institusjoner som The Centers for Disease Control and Prevention (amerikansk etat ansvarlig for beskyttelse av folkehelsa), the Mayo Clinic (amerikansk sykehusnettverk, kjent for å være blant de beste), og det britiske helsevesenet. Jeg fryktet derfor at denne nylig publiserte studien også ville få en varm og ukritisk velkomst fra det medisinske fagmiljøet uavhengig av om funnene i studien var til å stole på eller ei.

Den 21. oktober, bare noen dager før den nye studien skulle utgis, publiserte imidlertid journalisten David Tuller fra San Fransisco en omfattende gjennomgang av PACE-studien, som viste alvorlige og gjennomgående metodologiske feil som trekker hele gyldigheten til PACE-studien i tvil.

Dette førte denne gangen til at den nye studien ble møtt med intens kritikk fra mennesker også utenfor kretsen av pasienter og deres støttespillere. Seks forskere, inkludert fremstående forskere som virologen Vincent Racaniello fra Columbia Universitetet og genforskeren Ronald Davis fra Stanford Universitetet, publiserte et åpent brev til The Lancet hvor de krever en uavhengig vurdering av PACE-studien.

“Hele studien er utrolig amatørmessig gjennomført,” sier Jonathan Edwards, biomedisinsk forsker ved University College London, som også var blant dem som signerte brevet. “Studien er meningsløs.”

PACE-studien har hatt sterk innflytelse på amerikanske leger. Dersom du spør legen din om ME, er sjansen stor for at han eller hun vil forteller deg at kognitiv atferdsterapi (terapiformen brukt i studien) og trening er de eneste behandlingene som beviselig kan gjøre deg friskere av ME.

På den annen side har det amerikanske forskningsmiljøet forkastet den psykiatriske modellen som PACE-studien bygger på, og leter i stedet etter fysiske forklaringer på sykdommen. Forskningsinnsatsen har imidlertid lidd under pengemangel. Det amerikanske National Institutes of Health (NIH, en institusjon ansvarlig for USAs biomedisinske- og helserelaterte forskning) bruker 5-6 millioner dollar per år på en sykdom som rammer om lag 1 million amerikanere. (Til sammenligning: Om lag det samme antallet HIV/AIDS-pasienter mottar 3 milliarder dollar i forskningsmidler fra NIH).

Bare to dager etter at oppfølgingsstudien til PACE-studien ble publisert, kom NIH med den enestående kunngjøringen at de vil starte et program for å studere ME ved NIHs Kliniske Senter i Bethesda, Maryland. NIHs direktør, Francis Collins, har også lovet en økning i forskningsmidler til universiteter som forsker på sykdommen. Han fortalte NPR at: “Den [økningen i forskningsmidler] vil være betydelig større enn de nåværende 5 [millioner] eller 6 millioner dollar per år,” og han sa videre at: “Vi kommer til å trappe dette opp.”

Etter så mange år med manglende finansiering, dårlige vitenskapelige studier, og ukritisk rapportering fra journalister, så har de siste ukenes hendelser gitt meg noe jeg ikke har opplevd før i forhold til denne sykdommen: Håp. Jeg er nesten redd for å si det høyt, men vi ser ut til å se starten på en oppklaring av alle de massive misforståelsene rundt denne sykdommen, og også en begynnende forståelse av denne forbannede sykdommen.

* * *

Spørsmål rundt artikkelen publisert i 2011 i The Lancet dukket raskt opp etter at forskergruppen bak PACE-studien annonserte sine første resultater på en pressekonferanse. En av forskerne sa at sammenlignet med de øvrige personene i studien, så var det “dobbelt så mange fikk tilbake et normalt liv blant dem som gjennomgikk gradert treningsterapi og kognitiv atferdsterapi“. I en oppfølgende artikkel 2 år senere, hevdet forskerne at 22% av deltagerne som mottok kognitiv atferdsterapi eller trening i tillegg til vanlig medisinsk oppfølging hadde “blitt friske“ da studien ble avsluttet.

Imidlertid så oppdaget pasienter som analyserte PACE-studien, samt oppfølgingsstudiene, at disse uttalelsene var basert på en usedvanlig svak definisjon av begrepet “frisk” (recovered), en definisjon så svak at deltagerne kunne bli inkludert i oppstarten av studien, gå inn i en forverret tilstand på 2 av 4 kriterier, for deretter å bli kalt “frisk“. I tillegg kunne disse såkalte friske pasientene ha en dårligere fysisk fungering enn 92% av den arbeidsføre britiske befolkningen. Videre ble 13% av deltagerne kategorisert som friske på minst et av kriteriene før de i det hele tatt mottok behandling.

Den ledende forskeren bak PACE-studien, psykiater Peter White ved Queen Mary Universitetet i London, fortalte meg sist i oktober i en epost at “noe overlapping er forventet“ mellom kriteriene for tilstanden i utgangspunktet og dem for tilfriskning, og han påpekte at det fantes to ekstra kriterier. Han nevnte imidlertid ikke at disse kriteriene også var blitt svekket. Da jeg spurte ham om hvorfor en slik overlapping “kunne være forventet“, avslo han å svare på flere spørsmål.

I henhold til den britiske loven Freedom of Information Act, en lov som gir folk rettmessig adgang til informasjon som offentlige instanser besitter, søkte pasientene som begynte å analysere studien i 2011 om å få tilgang til resultatene i den originale protokollen i studien. Denne søknaden, samt mange andre henvendelser angående studien, ble avslått, noen fordi henvendelsene ble sett på som “brysomme”. Forskerne uttalte at de så på henvendelsene som trakassering.

I tillegg fant pasientene mange andre problemer. Deltagerne i studien viste ingen signifikant bedring på noen av de objektive målingene som forskergruppen hadde valgt: De ble ikke i stand til å gå tilbake til arbeidslivet eller gjøre seg uavhengige av trygdeytelser, de ble ikke bedre trent, og evnen deres til å gå ble kun svakt forbedret.      På tross av at forskerne bak PACE-studien selv hadde valgt disse målsettingene i starten av eksperimentet, avviste de dem nå som irrelevante eller som ikke objektive likevel da de analyserte dataene sine. I tillegg fant pasientene som undersøkte studien statistiske feil, hendelser underveis som kunne føre til at subjektive tilbakemeldinger ble overdrevet, målingsproblemer som gjorde at deltagerne kunne bli sykere uten at dette ble oppdaget, habilitetskonflikter med mer.

Pasientene skrev detaljerte brev til The Lancet og andre tidsskrifter hvor de beskrev PACE-studiens feil og mangler. Da forskerne svarte, ville de enten ikke gå inn i kjernen av problemenede avviste dem som uviktige, eller beskyldte kritikerne for å være fordomsfulle mot psykiatrien.

The Lancets redaktør, Richard Horton, forsvarte studien aggressivt. I et radiointervju kalte han kritikerne for “en ganske liten, men godt organisert, veldig høylytt og svært ødeleggende gruppe av individer som har, jeg vil si, faktisk kidnappet denne agendaen og forstyrret debatten slik at den faktisk skader det overveldende flertall av pasienter.“ Han gikk ikke inn på selve kritikken mot studien.

I USA har ME-forskere i det store og det hele forkastet funnene i PACE-studien.  Deres forskning på denne sykdommen har i stedet vært rettet mot å avsløre fysiologien bak pasientenes unormale reaksjoner på trening. Flere grupper har funnet at når pasienter trener seg til utmattelse to dager på rad, så vil evnen deres til å gjøre dette falle dramatisk den andre dagen, og dette er målt med fysiologiske metoder som det ikke kan jukses med. Andre forskere har dokumentert forandringer i pasientenes gener etter moderat trening. Jennifer Brea og partneren Omar besøker et naturreservat nær hjemmet. Tidligere var hun i stand til gå kilometervis her, men ikke nå lenger.

Courtesy of Canary in a Coal Mine

Likevel, hver gang PACE-gruppen publiserer en ny oppfølgingsstudie, kommer det en strøm av elendig nyhetsdekning, så også etter oppfølgingsstudien publisert sist måned. Den britiske avisen The Telegraph slo opp på førstesiden: “Pasienter med Kronisk utmattelsessyndrom ‘kan overkomme symptomer på [Myalgisk Encefalopati] ved hjelp av positiv tenkning og trening’: Oxford Universitetet har funnet ut at ME faktisk ikke er en kronisk sykdom.”

Da jeg selv leste selve studien, skjønte jeg fort at denne overskriften gikk mye lengre enn forskernes egne uttalelser, men jeg så også at forskernes påstander gikk mye lengre enn dataene deres tilsa.

Ifølge disse forskerne så har arbeidet deres bevist at de påståtte bedringene etter kognitiv atferdsterapi (KAT) og trening holdt seg over tid. Men det dataene deres faktisk viste var at etter 2,5 år så var fordelene ved KAT og trening fullstendig borte.  De pasienten som ikke hadde mottatt disse terapiformene hadde da i like stor grad blitt friskere som dem som ikke hadde mottatt noen form for terapi, men pasientene i alle gruppene var fremdeles syke.

PACE-forskerne innrømmet dette, men avviste betydningen av bedringen hos pasientene som ikke hadde mottatt terapi eller trening. De påpekte at noen av disse pasientene hadde mottatt KAT eller trening etter at studien var avsluttet, og de hevdet av dette kunne forklare bedringen. Imidlertid viste dataene deres at terapien, som ble gitt etter studiens avslutning, ikke hjalp pasientene i det hele tatt.

Måten denne nye oppfølgingsstudien ble mottatt på blant forskere var veldig forskjellig fra tidligere. Delvis fordi Tuller, som underviser i helse- og journalistikk ved California-Berkley Universitetet, publiserte sin lange omtale på nettstedet Virology Blog bare noen dager før den siste studien ble publisert. Hans arbeid overbeviste forskere utenfor ME-miljøet for første gang om å kikke mye grundigere på studien, og de endte opp med å fordømme den. For eksempel så skrev psykologen James Coyne, ansatt ved University Medical Center Groningen i Nederland, og som aldri tidligere har vært involvert i ME-forskning, en bloggpost for the Public Library of Science hvor han kalte forskernes tolkninger i den nye studien for “en grunnløs forvrengning i favør av forskernes foretrukne intervensjon.”

Nå krever forskere og pasienter at PACE-forskerne frigir dataene sine (med all pasientinformasjon anonymisert), enten offentlig eller til en godt kvalifisert gruppe for en ny og grundigere analyse.

Tidligere så har PACE-forskerne nektet å frigi dataene, de hevder at “aktivister som ønsker å diskreditere PACE-studien og dens forskere” vil på en eller annen måte dekryptere de anonymiserte detaljene i studien og publisere navnene på deltagerne.   White har også fortalt meg at endringene i den originale protokollen “forbedret vitenskapen og tolkningen. Vi ser ingen grunn til at vi skulle utføre en videre analyse ved bruk av en dårligere metode.” The Lancets redaktør Horton svarte ikke på min henvendelse vedrørende om han hadde en kommentar.

“The Lancet må slutte å gå som katten rundt den varme grøten, og heller være åpne om dette,” sier Bruce Levin, a biostatistiker ved Columbia Universitetet som signerte det åpne brevet. “Åpenhet er en av forskningens gode tjenere.”

Genforskeren Davis ved Stanford Universitetet har en sønn med så alvorlig ME at han verken kan gå, snakke eller spise. Davis går enda lenger: “The Lancet burde ta ansvar og trekke tilbake denne artikkelen,” sier han. “Den er full av feil, og jeg er redd den skader pasienter.” Davis har nå startet opp sitt eget forskningsprosjekt for å finne en behandling for sykdommen. Prosjektet er kalt End ME/CFS Project. Han samler inn store mengder data fra pasienter med alvorlig ME, slike som hans egen sønn, som nesten aldri blir inkludert i studier fordi de er for syke til å dra til en lege eller klinikk.Ron Davis, og sønnen Whitney Dafoe som har alvorlig ME, i september 2014. Davis hjelper sønnen ved å barbere hodet og skjegget siden han ikke kan forlate sengen for å ta et bad.

Courtesy of the family of Whitney Dafoe

 

Uansett hvor oppmuntrende den offentlige kritikken av PACE-studien har vært, så er det sannsynligvis bare en ting som kan fjerne folks og legers oppfatning av at ME er en psykiatrisk tilstand: En virkelig effektiv behandling for sykdommen. Min tilstand har blitt mye bedre etter at jeg fulgte en behandling som knapt er blitt undersøkt i det hele tatt: Å foreta ekstreme tiltak for å unngå mugg. Det finnes imidlertid ikke penger til å følge opp lovende spor som dette og lignende.

Det gjør at NIHs kunngjøring om egne forskningsplaner er et stort skritt i retning av å omgjøre de ødeleggelsene som PACE-studien har skapt. NIH planlegger å analysere 40 pasienter hvor sykdommen startet brått etter en tilsynelatende infeksjon, samt innhente store mengder data. Dersom NIH følger opp sin egen lovnad om økte forskningsmidler til universiteter, så vil vitenskapsfolk som Davis få nye muligheter.

For bare et år siden var både den offentlige kritikken av PACE-studien, samt NIHs beslutninger, nærmest utenkelige. Men for meg føles dette som en årelang prosess som endelig bærer frukter. Da PACE-studien første gang ble publisert i 2011, var det få journalister som var seriøst interesserte i sykdommen, og mye av nyhetsdekningen var forferdelig. Nå har flere journalister i tillegg til Tuller skrevet gode artikler. I 2011 var gruppen av dedikerte forskere liten og isolert. Nå har forskere som er kapasiteter på sine egne forskningsfelt blitt interesserte i sykdommen. Pasientsamfunnet har lenge vært delt i fraksjoner, men nå har internettplattformer som #MEAction startet arbeidet for en mer samlet innsats. Pasienter kommer opp med anbefalinger for hva forskerne bør prioritere, samt utvikler sine metoder etter modell av AIDS- og brystkreftaktivister for å oppnå respekt og innflytelse i forskningsmiljøet.

Psykologiforskeren Coyne, hvis interesse ble tent av kontroversen over PACE-studien, skrev på Twitter at PACE muligens var ME-pasientenes store vendepunkt, og det føles slik når jeg ser den gryende starten på en ny bevegelse.

Det er selvfølgelig fremdeles en lang vei å gå. Pasientene lider fremdeles, blir latterliggjort, og er uten behandlingstilbud. Men det virker ikke lenger så urealistisk å se for seg en fremtid hvor pasienter, like syke som jeg selv var i 2011, ikke lenger trenger å få lidelsen sin forsterket av fordommer og dårlig vitenskap.

Julie Rehmeyer er medvirkende redaktør i Discover, og skriver bok om vitenskapen og politikken rundt ME/kronisk utmattelsessyndrom og andre sykdommer som fremdeles er lite forstått.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Slate.

Artikkelen er oversatt til norsk av Hilde Christensen.